Skrevet for egenterapi. NB, noen bilder kan oppfattes som sterke.
Denne sommeren ble ikke som planlagt.
Onsdag 8.juni, veldig mange tilfeldigheter gjorde at jeg havnet der jeg havnet. Egentlig skulle jeg på trening etter jobb, men en liten stemme hvisket i øret mitt at jeg heller skulle dra til byen på shopping. Jeg hørte etter. Dro til byen, og avtalte å spise middag med Odin på Grønland etterpå.
Da jeg var ferdig med å handle, hadde jeg fremdeles god tid til jeg skulle møte Odin, så jeg tenkte jeg skulle gå til Grønland, men det var jo så veldig mange ledige bysykler på Kirkeristen, og det ville jo gå mye fortere å sykle. Det regnet litt innimellom, så jeg bestemte meg for å ta en sykkel. Det var mye folk i Storgata, men ikke så mye trafikk. Syklet først på fortauet, men det ble litt kronglete med så mye folk. Da så jeg ei som syklet langs veien, og bestemte meg for å følge etter henne. I krysset hvor trikken svinger ned til Oslo City skulle jeg forte meg å sykle over, da plutselig en trikkeskinne tok tak i sykkelen. Det var veldig glatt, men jeg prøvde å komme meg ut av sporet igjen. Det gjorde jeg, dog rett mot en høy fortauskant. Jeg hadde ganske stor fart, men jeg husker at jeg tenkte at dette går aldri i verden - og det gjorde det jo ikke - det ble bom stop! Jeg husker ikke helt hvordan jeg falt, men jeg husker at jeg landet med all kroppsvekt på høyre fot, at den bøyde seg ut fra kneet litt vel mye, og at jeg hørte det knakk!
Så ble jeg liggende i fosterstilling på fortauet i krysset der, mens jeg tviholdt rundt kneet med begge armene. Jeg kjente at her var det noe alvorlig galt, jeg kunne ikke røre meg. Det kom folk til med en gang og spurte om det gikk bra. Jeg sa med en gang nei, og ba dem ringe legevakten. Det ble gjort. Jeg kjente ikke så mye smerte der og da, jeg var vel mer i sjokk og hyperventilerte ganske kraftig. Jeg fikk hjelp av en mann til å ta ut mobilen av veska mi, slik at jeg kunne ringe Odin og si i fra at vi heller måtte møtes på legevakten enn på Grønland.
En meget hyggelig dame kom og satte seg ved siden av meg og sa hun skulle hjelpe meg. Hun var sykepleier. Hun støttet opp under hodet mitt, og under foten, slik at jeg skulle ligge så komfortabelt som mulig. Hun la jakken sin over meg så jeg ikke skulle fryse. Hun forsøkte å få tankene mine over på noe annet, forsøkte å få meg til å fortelle om meg selv. Ba meg puste rolig. Det tok ganske lang tid før ambulansen kom. Hun ringte på nytt til legevakten, og de sa at ambulansen var på vei. Jeg er ikke sikker, men jeg mener det tok opp mot en halv time fra jeg falt og til ambulansen var der. De kom til slutt. Det sto masse folk rundt meg for å se. De begynte å jage folk vekk. Så åpnet himlen seg og det striregnet mens jeg lå der. De la et stort pledd over meg, og da kom det enda flere folk! Det så sikkert ut som det lå en død person der.
Den hyggelig damen ringte Odin igjen, og fortalte at ambulansen var kommet og at de ville ta godt vare på meg. Han ventet på meg på legevakten.
De måtte jo nødvendigvis flytte på meg for å få meg inn i ambulansen. Da begynte jeg å kjenne smertene. Jeg fikk morfin i armen. Det hjalp på pusten, jeg roet meg litt. Det hjalp ikke på smertene i foten. De måtte få lagt meg på rygg, rettet ut foten og legge den i en sånn oppblåsbar pose som støtter og beskytter under kjøreturen. Jeg fikk enda mer morfin i armen. Fortsatt like vondt. Jeg fikk banne så mye jeg ville. De fikk meg inn i ambulansen og kjørte bortover Storgata til legevakten. For en humpete vei! Hver minste lille hump gjorde dritvondt! Ambulansepersonellet var meget profesjonelle, flinke og hyggelige.
På legevakten møter jeg Odin. Jeg får mer morfin. Jeg blir sendt i røntgen - hver minste lille bevegelse på foten gjør forferdelig vondt. Vi håper at jeg bare er forslått, og at jeg kan dra hjem snart. En lege kommer og sier at det helt klart er brudd, og at jeg må opereres. Jeg må sendes til ortopedisk avdeling på Aker Sykehus.
Jeg får en slags støttegips på foten. Den legen som la den, var ikke akkurat lett på hånden, så det var ganske smertefullt. Fikk sikkert mer morfin, husker ikke. Så bar det avgårde i ambulanse til Aker. Odin dro hjem for å hente ting og tang til meg.
På Aker ble jeg flyttet over i en seng - vondt, vondt, vondt. En hyggelig sykepleier hjelper meg av meg klær (trusa klippes av), og jeg får på meg sykehusskjorte. Så kommer legen for å se på foten. Han tar av den provisoriske gipsen jeg fikk på legevakten. Han sier jeg tidligst kan opereres om fem dager. Han planlegger å legge på en midlertidig gips, men så ser han at foten hovner opp noe voldsomt. Det kommer en lege til, og de diskuterer litt. Så sier han plutselig: "Jeg må borre en bolt gjennom hælen din". Jeg trodde han spøkte, men det gjorde han ikke. Jeg måtte ligge i strekk.
Det viste seg altså at en beinsplint hadde punktert en arterie i foten og forårsaket store indre blødninger. Der og da visste jeg ikke det, spurte ikke heller. Hadde nok med å forholde meg til at det skulle borres en bolt gjennom hælen, med manuell håndkraft og kun lokalbedøvelse. Bedøvelsen ble satt på hver side av hælen, og så satte de i gang. Vondt med det samme, så gikk det ganske greit, men når de begynte nærme seg ut på andre siden ble det forferdelig vondt. Kjentes ut som hele meg skulle eksplodere. Jeg fikk mere morfin i armen, og så gjorde de seg ferdig mens jeg skrek høyt. Her er bilder som faktisk beviser at jeg har hatt en bolt gjennom hælen:
Så ble jeg sendt i røntgen igjen, og deretter på ett enerom. Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet og smertestillende, og vente på at hevelsen gikk ned nok til at de kunne gjennomføre operasjonen. De ville ikke få lukket operasjonssårene igjen hvis ikke hevelsen gikk ned. Dagen etter ble jeg sendt i CT-røntgen. Har ikke sett røntgenbildene av selve bruddet selv enda.
De neste dagene skulle vise seg å bli en prøvelse. Var jo fastlenket til sengen, så alt - inkludert dobesøk - ble gjort liggende der. Fikk kun gjort kattevask med vaskeklut, ikke vasket håret, hadde ingen matlyst, ble ganske nedstemt for å si det mildt. Vondt gjorde det også. Klarte ikke å lese, klarte ikke å høre på musikk. Så mye på tv uten lyd. Det var som om all lyd gikk gjennom beina på en måte, veldig ubehagelig. Odin var på besøk hver dag, takk og pris for Odin.
Fredag 17.juni. Hevelsen har endelig gått ned nok til at de kan operere. Nå har jeg fått forklart at det er et alvorlig brudd, men at det står fint. Deler av kneflaten er knust, så de må hente bein fra hofta for å rekonstruere kneflaten. Leggbeinet er knekt, så de må inn med to plater og skruer for å lappe det sammen. Operasjonen er estimert til ca 2 timer. Anestesilegen har overtalt meg dagen før til å gå for epidural i stedet for narkose. De kan få meg til å sove under operasjonen likevel, og epiduralen kan brukes som smertestillende etter operasjonen - en klar fordel. Når jeg kommer til operasjonssalen får jeg beskjed om at jeg skal få begge deler - både narkose og epidural, da de er litt usikre på operasjonstiden. De klargjør meg for operasjonen, får sprøyter med ditt og datt, får epidural i ryggen, de fjerner bolten i hælen og triller meg inn. Jeg hilser på en av legene som skal operere. Anestesisykepleieren legger maske over ansiktet mitt og sier at jeg må puste godt. Det sier hun om og om igjen, og jeg husker at jeg ble irritert - "Jeg puster jo!" sier jeg høyt - og så husker jeg ikke mer...
Jeg har en erindring av å våkne med forferdelige smerter, jeg har ikke øynene åpne, bare skriker. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg var bevisst - heldigvis, for det var grusomt vondt. Jeg hører noen sier: "Ble det bedre nå?" Så ble jeg borte igjen.
Våkner litt senere. Vondt i brystet, vondt i halsen, vondt i leppa, veldig groggy, skjønner ikke helt hvor jeg er og hva som har skjedd. De kommer og snakker med meg, forklarer at jeg har vært intubert, derfor har jeg vondt. Jeg må prøve å hoste opp litt slim fra lungene, drikke litt vann. Det har blitt kveld. Operasjonen har tatt nesten 6 timer.
Odin har prøvd å få tak i noen som kan fortelle hvordan det har gått. Jeg ba sykepleierne på forhånd om å gi beskjed til Odin så fort operasjonen var over. Det ble ikke gjort. De mente jeg skulle ringe selv når jeg var våken igjen. En av intensivsykepleierne kommer og spør om jeg vil snakke med Odin? Han er på tlf. Jeg sier at jeg ikke orker. Først et par timer senere orker jeg å snakke med ham. Det er sterkt, følelsesmessig. Han får ikke lov å komme på besøk, for han er syk og kan smitte meg.
Epiduralen fungerer godt, kjenner ingenting fra midjen og ned. Ganske ubehagelig på en måte, men veldig mye bedre enn å ha de sterke smertene. Jeg skal egentlig tilbake til ortopedisk avdeling, men har feber og veldig høy puls. Den vil ikke gå ned. De gir meg paracetamol og væske intravenøst, pluss beroligende. Feberen går ned, men pulsen vil ikke gå ned. Jeg blir liggende til observasjon natten over. De finner ut at når jeg sover er pulsen som den skal være, men så fort jeg våkner stiger den. De konkluderer med at det er fordi jeg er engstelig. Jeg får mer beroligende å sove på, og blir etterhvert kjørt tilbake til ortopedisk avdeling.
Har ingen gips eller støtte på foten nå, kun bandasjer. Skal ligge slik til hevelsen går såpass ned at jeg kan få ortose.
I helgene er det ingen fysioterapeuter på vakt, så jeg blir liggende med epidural i sengen helgen over. De skrur ned dosen litt og litt. Jeg vil egentlig bli kvitt den så fort som mulig, for det er ubehagelig å være "lammet", men samtidig er jeg redd for at smertene skal komme tilbake. Jeg får smertestillende i form av tabletter.
Mandag blir jeg forsøkt tatt opp av sengen. Kateter og epidural blir fjernet. Bare det å sitte på sengekanten og ha foten ned er forferdelig vondt. Det presser veldig i foten. Jeg står på venstre ben i noen sekunder, men må bare tilbake i sengen, det er så ubehagelig, blir svimmel og presset i foten er veldig vondt. Det var skikkelig nedtur. Jeg gruet meg skikkelig til å prøve igjen neste dag. Det føltes uoverkommelig.
Dagen etter går det mye bedre. Presset i foten er ikke like sterkt. Jeg får til og med hinket litt frem og tilbake ved hjelp av en prekestol. Jeg får dusje! Det er helt fantastisk, det er over to uker siden jeg har vasket håret og hele meg ordentlig. En fantastisk følelse.
Bilder av operasjonssårene noen dager etter operasjonen:
Tirsdag 28.juni, bursdagen min. Hevelsen har endelig gått ned såpass at jeg kan få ortose og reise hjem. De snille, flinke sykepleierne har satt et norsk flagg i blomstene mine:
Husker følelsen av å komme ut fra sykehuset, det føltes utrygt. Men samtidig var det kjempegodt komme hjem. Foten er godt pakket inn:
I dag er det nesten 8 uker siden operasjonen. Det har vært alt annet en enkelt. Leiligheten er ikke akkurat tilrettelagt for en handikappet. Har ikke kommet meg så mye ut, og har ikke vært utpreget sosial. Jeg har fortsatt ortosen på, men på torsdag skal den av. Har fortsatt ikke fått gå på foten, så nå skal jeg lære meg å gå på nytt. Legen har forberedt meg på at det ikke er sikkert at kneet blir bra igjen. Jeg velger å tro at det blir bra!
Takk til Elisabeth, Tone og Heidi, som passet på meg og hjalp meg mens Odin var borte. Takk til Hilde og Johanna som kom på besøk, holdt meg med selskap, og hjalp til i en vanskelig periode. Takk til onkel Ståle som lærte meg å gå i trappa med krykker. Takk til Kyrre for handlehjelp. Takk til Kirsti som låner meg halve DVD-samlingen sin. Ellers takk til alle som har sendt sin varme omtanke.
Sist, men ikke minst, takk til min kjære Odin. Uten deg, kjære, kunne jeg ikke vært hjemme tror jeg. Du hjelper til med alt og har stått ved min side helt fra begynnelsen - du er best! Veldig glad i deg.
Denne sommeren ble ikke som planlagt.
Onsdag 8.juni, veldig mange tilfeldigheter gjorde at jeg havnet der jeg havnet. Egentlig skulle jeg på trening etter jobb, men en liten stemme hvisket i øret mitt at jeg heller skulle dra til byen på shopping. Jeg hørte etter. Dro til byen, og avtalte å spise middag med Odin på Grønland etterpå.
Da jeg var ferdig med å handle, hadde jeg fremdeles god tid til jeg skulle møte Odin, så jeg tenkte jeg skulle gå til Grønland, men det var jo så veldig mange ledige bysykler på Kirkeristen, og det ville jo gå mye fortere å sykle. Det regnet litt innimellom, så jeg bestemte meg for å ta en sykkel. Det var mye folk i Storgata, men ikke så mye trafikk. Syklet først på fortauet, men det ble litt kronglete med så mye folk. Da så jeg ei som syklet langs veien, og bestemte meg for å følge etter henne. I krysset hvor trikken svinger ned til Oslo City skulle jeg forte meg å sykle over, da plutselig en trikkeskinne tok tak i sykkelen. Det var veldig glatt, men jeg prøvde å komme meg ut av sporet igjen. Det gjorde jeg, dog rett mot en høy fortauskant. Jeg hadde ganske stor fart, men jeg husker at jeg tenkte at dette går aldri i verden - og det gjorde det jo ikke - det ble bom stop! Jeg husker ikke helt hvordan jeg falt, men jeg husker at jeg landet med all kroppsvekt på høyre fot, at den bøyde seg ut fra kneet litt vel mye, og at jeg hørte det knakk!
Så ble jeg liggende i fosterstilling på fortauet i krysset der, mens jeg tviholdt rundt kneet med begge armene. Jeg kjente at her var det noe alvorlig galt, jeg kunne ikke røre meg. Det kom folk til med en gang og spurte om det gikk bra. Jeg sa med en gang nei, og ba dem ringe legevakten. Det ble gjort. Jeg kjente ikke så mye smerte der og da, jeg var vel mer i sjokk og hyperventilerte ganske kraftig. Jeg fikk hjelp av en mann til å ta ut mobilen av veska mi, slik at jeg kunne ringe Odin og si i fra at vi heller måtte møtes på legevakten enn på Grønland.
En meget hyggelig dame kom og satte seg ved siden av meg og sa hun skulle hjelpe meg. Hun var sykepleier. Hun støttet opp under hodet mitt, og under foten, slik at jeg skulle ligge så komfortabelt som mulig. Hun la jakken sin over meg så jeg ikke skulle fryse. Hun forsøkte å få tankene mine over på noe annet, forsøkte å få meg til å fortelle om meg selv. Ba meg puste rolig. Det tok ganske lang tid før ambulansen kom. Hun ringte på nytt til legevakten, og de sa at ambulansen var på vei. Jeg er ikke sikker, men jeg mener det tok opp mot en halv time fra jeg falt og til ambulansen var der. De kom til slutt. Det sto masse folk rundt meg for å se. De begynte å jage folk vekk. Så åpnet himlen seg og det striregnet mens jeg lå der. De la et stort pledd over meg, og da kom det enda flere folk! Det så sikkert ut som det lå en død person der.
Den hyggelig damen ringte Odin igjen, og fortalte at ambulansen var kommet og at de ville ta godt vare på meg. Han ventet på meg på legevakten.
De måtte jo nødvendigvis flytte på meg for å få meg inn i ambulansen. Da begynte jeg å kjenne smertene. Jeg fikk morfin i armen. Det hjalp på pusten, jeg roet meg litt. Det hjalp ikke på smertene i foten. De måtte få lagt meg på rygg, rettet ut foten og legge den i en sånn oppblåsbar pose som støtter og beskytter under kjøreturen. Jeg fikk enda mer morfin i armen. Fortsatt like vondt. Jeg fikk banne så mye jeg ville. De fikk meg inn i ambulansen og kjørte bortover Storgata til legevakten. For en humpete vei! Hver minste lille hump gjorde dritvondt! Ambulansepersonellet var meget profesjonelle, flinke og hyggelige.
På legevakten møter jeg Odin. Jeg får mer morfin. Jeg blir sendt i røntgen - hver minste lille bevegelse på foten gjør forferdelig vondt. Vi håper at jeg bare er forslått, og at jeg kan dra hjem snart. En lege kommer og sier at det helt klart er brudd, og at jeg må opereres. Jeg må sendes til ortopedisk avdeling på Aker Sykehus.
Jeg får en slags støttegips på foten. Den legen som la den, var ikke akkurat lett på hånden, så det var ganske smertefullt. Fikk sikkert mer morfin, husker ikke. Så bar det avgårde i ambulanse til Aker. Odin dro hjem for å hente ting og tang til meg.
På Aker ble jeg flyttet over i en seng - vondt, vondt, vondt. En hyggelig sykepleier hjelper meg av meg klær (trusa klippes av), og jeg får på meg sykehusskjorte. Så kommer legen for å se på foten. Han tar av den provisoriske gipsen jeg fikk på legevakten. Han sier jeg tidligst kan opereres om fem dager. Han planlegger å legge på en midlertidig gips, men så ser han at foten hovner opp noe voldsomt. Det kommer en lege til, og de diskuterer litt. Så sier han plutselig: "Jeg må borre en bolt gjennom hælen din". Jeg trodde han spøkte, men det gjorde han ikke. Jeg måtte ligge i strekk.
Det viste seg altså at en beinsplint hadde punktert en arterie i foten og forårsaket store indre blødninger. Der og da visste jeg ikke det, spurte ikke heller. Hadde nok med å forholde meg til at det skulle borres en bolt gjennom hælen, med manuell håndkraft og kun lokalbedøvelse. Bedøvelsen ble satt på hver side av hælen, og så satte de i gang. Vondt med det samme, så gikk det ganske greit, men når de begynte nærme seg ut på andre siden ble det forferdelig vondt. Kjentes ut som hele meg skulle eksplodere. Jeg fikk mere morfin i armen, og så gjorde de seg ferdig mens jeg skrek høyt. Her er bilder som faktisk beviser at jeg har hatt en bolt gjennom hælen:
Nedenfor klippes overflødig bor vekk:
Det ferdige resultat, med ca 2 kg tungt lodd, som senere ble økt til 5 kg:
Så ble jeg sendt i røntgen igjen, og deretter på ett enerom. Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet og smertestillende, og vente på at hevelsen gikk ned nok til at de kunne gjennomføre operasjonen. De ville ikke få lukket operasjonssårene igjen hvis ikke hevelsen gikk ned. Dagen etter ble jeg sendt i CT-røntgen. Har ikke sett røntgenbildene av selve bruddet selv enda.
De neste dagene skulle vise seg å bli en prøvelse. Var jo fastlenket til sengen, så alt - inkludert dobesøk - ble gjort liggende der. Fikk kun gjort kattevask med vaskeklut, ikke vasket håret, hadde ingen matlyst, ble ganske nedstemt for å si det mildt. Vondt gjorde det også. Klarte ikke å lese, klarte ikke å høre på musikk. Så mye på tv uten lyd. Det var som om all lyd gikk gjennom beina på en måte, veldig ubehagelig. Odin var på besøk hver dag, takk og pris for Odin.
Fredag 17.juni. Hevelsen har endelig gått ned nok til at de kan operere. Nå har jeg fått forklart at det er et alvorlig brudd, men at det står fint. Deler av kneflaten er knust, så de må hente bein fra hofta for å rekonstruere kneflaten. Leggbeinet er knekt, så de må inn med to plater og skruer for å lappe det sammen. Operasjonen er estimert til ca 2 timer. Anestesilegen har overtalt meg dagen før til å gå for epidural i stedet for narkose. De kan få meg til å sove under operasjonen likevel, og epiduralen kan brukes som smertestillende etter operasjonen - en klar fordel. Når jeg kommer til operasjonssalen får jeg beskjed om at jeg skal få begge deler - både narkose og epidural, da de er litt usikre på operasjonstiden. De klargjør meg for operasjonen, får sprøyter med ditt og datt, får epidural i ryggen, de fjerner bolten i hælen og triller meg inn. Jeg hilser på en av legene som skal operere. Anestesisykepleieren legger maske over ansiktet mitt og sier at jeg må puste godt. Det sier hun om og om igjen, og jeg husker at jeg ble irritert - "Jeg puster jo!" sier jeg høyt - og så husker jeg ikke mer...
Jeg har en erindring av å våkne med forferdelige smerter, jeg har ikke øynene åpne, bare skriker. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg var bevisst - heldigvis, for det var grusomt vondt. Jeg hører noen sier: "Ble det bedre nå?" Så ble jeg borte igjen.
Våkner litt senere. Vondt i brystet, vondt i halsen, vondt i leppa, veldig groggy, skjønner ikke helt hvor jeg er og hva som har skjedd. De kommer og snakker med meg, forklarer at jeg har vært intubert, derfor har jeg vondt. Jeg må prøve å hoste opp litt slim fra lungene, drikke litt vann. Det har blitt kveld. Operasjonen har tatt nesten 6 timer.
Odin har prøvd å få tak i noen som kan fortelle hvordan det har gått. Jeg ba sykepleierne på forhånd om å gi beskjed til Odin så fort operasjonen var over. Det ble ikke gjort. De mente jeg skulle ringe selv når jeg var våken igjen. En av intensivsykepleierne kommer og spør om jeg vil snakke med Odin? Han er på tlf. Jeg sier at jeg ikke orker. Først et par timer senere orker jeg å snakke med ham. Det er sterkt, følelsesmessig. Han får ikke lov å komme på besøk, for han er syk og kan smitte meg.
Epiduralen fungerer godt, kjenner ingenting fra midjen og ned. Ganske ubehagelig på en måte, men veldig mye bedre enn å ha de sterke smertene. Jeg skal egentlig tilbake til ortopedisk avdeling, men har feber og veldig høy puls. Den vil ikke gå ned. De gir meg paracetamol og væske intravenøst, pluss beroligende. Feberen går ned, men pulsen vil ikke gå ned. Jeg blir liggende til observasjon natten over. De finner ut at når jeg sover er pulsen som den skal være, men så fort jeg våkner stiger den. De konkluderer med at det er fordi jeg er engstelig. Jeg får mer beroligende å sove på, og blir etterhvert kjørt tilbake til ortopedisk avdeling.
Har ingen gips eller støtte på foten nå, kun bandasjer. Skal ligge slik til hevelsen går såpass ned at jeg kan få ortose.
I helgene er det ingen fysioterapeuter på vakt, så jeg blir liggende med epidural i sengen helgen over. De skrur ned dosen litt og litt. Jeg vil egentlig bli kvitt den så fort som mulig, for det er ubehagelig å være "lammet", men samtidig er jeg redd for at smertene skal komme tilbake. Jeg får smertestillende i form av tabletter.
Mandag blir jeg forsøkt tatt opp av sengen. Kateter og epidural blir fjernet. Bare det å sitte på sengekanten og ha foten ned er forferdelig vondt. Det presser veldig i foten. Jeg står på venstre ben i noen sekunder, men må bare tilbake i sengen, det er så ubehagelig, blir svimmel og presset i foten er veldig vondt. Det var skikkelig nedtur. Jeg gruet meg skikkelig til å prøve igjen neste dag. Det føltes uoverkommelig.
Dagen etter går det mye bedre. Presset i foten er ikke like sterkt. Jeg får til og med hinket litt frem og tilbake ved hjelp av en prekestol. Jeg får dusje! Det er helt fantastisk, det er over to uker siden jeg har vasket håret og hele meg ordentlig. En fantastisk følelse.
Bilder av operasjonssårene noen dager etter operasjonen:
Ser ut som ei kjøttrulle!
Tirsdag 28.juni, bursdagen min. Hevelsen har endelig gått ned såpass at jeg kan få ortose og reise hjem. De snille, flinke sykepleierne har satt et norsk flagg i blomstene mine:
Husker følelsen av å komme ut fra sykehuset, det føltes utrygt. Men samtidig var det kjempegodt komme hjem. Foten er godt pakket inn:
I dag er det nesten 8 uker siden operasjonen. Det har vært alt annet en enkelt. Leiligheten er ikke akkurat tilrettelagt for en handikappet. Har ikke kommet meg så mye ut, og har ikke vært utpreget sosial. Jeg har fortsatt ortosen på, men på torsdag skal den av. Har fortsatt ikke fått gå på foten, så nå skal jeg lære meg å gå på nytt. Legen har forberedt meg på at det ikke er sikkert at kneet blir bra igjen. Jeg velger å tro at det blir bra!
Takk til Elisabeth, Tone og Heidi, som passet på meg og hjalp meg mens Odin var borte. Takk til Hilde og Johanna som kom på besøk, holdt meg med selskap, og hjalp til i en vanskelig periode. Takk til onkel Ståle som lærte meg å gå i trappa med krykker. Takk til Kyrre for handlehjelp. Takk til Kirsti som låner meg halve DVD-samlingen sin. Ellers takk til alle som har sendt sin varme omtanke.
Sist, men ikke minst, takk til min kjære Odin. Uten deg, kjære, kunne jeg ikke vært hjemme tror jeg. Du hjelper til med alt og har stått ved min side helt fra begynnelsen - du er best! Veldig glad i deg.
4 kommentarer:
Hei Mona! For en flott og fin gjenfortelling av dette. Veldig bra skrevet - personlig, men konkret. Håper du har det bedre nå - stå på! Hilsen Åshild
Takk for det, Åshild!
uff og uff hva du har vært igjennom.Har tenkt masse masse på deg! Du er tøff! Krysser armer og bein for at kneet blir bra igjen for det blir det:)
Takk, Tonje :)
Legg inn en kommentar